«Pietistisk sjølstraffing under fem tusen watt»

 

Av Arild Østin Ommundsen (teksten har tidligere blitt publisert i FANFARE #6/2015)

 

Menneskehjernen bruker nittiåtte prosent av sin kapasitet på å skremme livskiten ut av seg selv. Det å lage film handler om noe annet. Det handler om de to siste prosentene av hjernekapasiteten som kjemper en heroisk kamp for å skape en følelse av mening og sammenheng. Alene mot overmakten, som Butch Cassidy og Sundance Kid. Omringet av fiender på alle kanter. 

Noen ganger våkner jeg midt på natten i en tilstand av full panikk.  Noen har fjernet madrassen og under sengen er en port til et svart hull som jeg faller ned i. Tusen kilometer i timen faller jeg. Rett ned i en seig svart suppe av kokende meningsløshet. Så våkner jeg en gang til og innser at jeg ligger trygt i sengen min. Det vil si: alt kan jo skje. Jeg kan få hjerteattakk. Jeg er i alderen for det. Huset kan begynne å brenne. Det kan stå røvere i stua med lange, blanke kniver, klar til å sløye meg.

Når jeg våkner på denne måten, går jeg ut i hagen og tenner en røyk – selv om jeg ikke egentlig røyker. Noe må jeg jo gjøre. Jeg kan ikke bare stå der rett opp og ned og stirre i lufta som en annen tulling heller. Jeg ser opp på en av lampene på fotballbanen som ligger ved siden av huset. Fotball er ikke min greie. Jeg er ikke så begeistret for menn som brøler at ballen må holdes i spill for helvete og at det må fokuseres på arbeidsoppgavene, for faen, men jeg liker godt det gule lyset fra de lampene de spiller under.

Så der står jeg nå da.

Og ser på det gule lyset.

Plutselig blir jeg slått av en overveldende følelse av noe.

Sammenheng.

Skjønnhet.

Lengsel.

Mening.

Det er vanskelig å sette ord på det, men det er neppe noe man snakker om i dusjen etter en fotballtrening uten å få juling. Eller hva vet jeg? Jeg har aldri spilt fotball. Kanskje det er akkurat det som skjer? Kanskje all banningen, knuffingen og ropingen på banen bare er et skalkeskjul for det som egentlig foregår?  Vage, dempede samtaler om følelser, lengsler og det meningsfulle i dusjen etter trening? Det er en vakker tanke.

Uansett, jeg står nå der, med røyken jeg ikke egentlig røyker i munnviken, og kontemplerer en fem tusen-watts lyspære. Så kommer den over meg: Trangen til å gjøre noe. Lage noe. Skape noe.

En plutselig tro på at jeg har noe å si. At akkurat jeg har noe å meddele. Hvis jeg har husket notisblokken min griper jeg etter pennen og noterer at nå, ja nå, er det noe på gang her.  Noe stort og vakkert. Noe som kan løfte oss opp og … sekundet etter mister jeg denne troen. Hvorfor skal jeg lage noe? Hvorfor skal jeg lage en film? Hvem faen bryr seg om hva jeg lager?

Så kommer troen tilbake. Fram med notisblokken. Selvfølgelig skal jeg lage film. Jeg har plenty av ting å melde og nye måter å vise det på. Jeg ringer Thomas, så kan vi starte på musikken. Nå. I kveld. Dette blir supernice!

Så kommer tvilen igjen. Jeg er en halvfeit, halvgammel og middelmådig skrulling som burde slutte å plage folk med å lage ting ingen er interessert i. Og sånn holder det på. Hver eneste dag dette hersens spetakkelet. Tro og tvil. Selvtillit og selvhat. Gjøre noe eller rett og slett: la være. For hvor kommer denne trangen fra? Til å gjøre det jeg gjør? Hva det nå enn er jeg gjør. Hvorfor gjør jeg det? For at noen skal klappe meg på skulderen og si at jeg er flink?

Da jeg var på Kortfilmfestivalen i Grimstad med min første kortfilm var det dette jeg håpet på. Dagdrømte om. At noen skulle se filmen min og bli fullstendig blåst av banen av denne unge mannens sterke og nyskapende visjon, for deretter å si at jeg fikk lage mer film. Ordentlig film. Det skjedde ikke. Det ble heller skandaleoppslag i avisene. «Voldspornografi i Grimstad», er for eksempel en overskrift jeg husker. Eller en Q&A som mest av alt fortonet seg som en skjennepreken. En «stor» regissør sa at jeg aldri burde ha fått penger til å lage et slikt uansvarlig makkverk.

En sommer et par år tidligere dukket det opp en katt i hagen min. En utmagret og møkkete hunnkatt. Jeg gav henne mat og vann. Hun spiste og forsvant. Dagen etter var hun tilbake. Jeg fortsatte å mate henne. Etterhvert kviknet hun til. Vasket seg etter måltidet. Den lange hvite pelsen begynte å skinne igjen.

En dag sto hun på trappen med en liten pjuskete kattunge. Senere fikk jeg vite at hun hadde født et kull på fem unger under en veranda hos en av naboene borti gaten. Fire av ungene var blitt slått ihjel fordi de ikke var levedyktige. Det var ikke ondskap bak drapene. De ble avlivet i beste mening. Noen uklarheter råder her. Poenget er at de ble drept. Alle utenom den lille grå hårballen som nå sto på trappen med moren og skalv. Den mjauet skrekkslagent hvis jeg prøvde å nærme meg.

Jeg ga kattemor og hennes avkom mat og kjærlighet hver eneste dag. I noen lykkelige uker så jeg den lille tassen bli stadig friskere. Tøffere. Gladere? Noen ganger våget kattungen seg et lite stykke inn i stua hvis jeg satt langt nok borte og var stille som en mus. Men jeg fikk aldri klappe den. For kattungen var mine hender ikke helt ulike de hendene som hadde vridd hodet rundt på søsknene.

En natt skjedde det noe (og dette er ikke noe jeg finner på for dramatisk effekt): Helvetes porter åpnet seg over Stavanger. Det lynte og tordnet. Jeg hørte ulyder fra hagen. Forferdelige brøl og skrik som fra et mareritt. Jeg burde stått opp for å se hva det var, men jeg valgte å snu det døve øret til.  Jeg hadde vært på Cementen Pub og drukket øl, så jeg orket ikke å reise meg fra sengen. Jeg bare trakk dyna over hodet og snorket videre.

Morgenen etter gikk jeg som vanlig ut på trappen for å mate den lille kattefamilien. Noe var galt. Trappen hadde store bitemerker. Trefliser var revet opp og lå strødd på plenen sammen med jord og dritt. Blodspor på bakken. Jeg fulgte sporene ut hageporten, ned i skråningen mot naboen. Der i det høye gresset lå kattemor. Den hvite pelsen var gjennomdynket av blod og mesteparten av innvollene hang ute. Jeg begravde henne under en stor stein bak huset. Den lille grå kattungen så jeg aldri igjen.

I ukene og månedene som fulgte var jeg preget av tanker om hevn. Jeg ville hevne den lille familien. Jeg ville finne det monsteret som sto bak grusomhetene og rive det i filler. En hund? En grevling? I mitt hode var det Ondskapen selv som sto bak. Hendelsen ga gjenklang i meg selv. Den brakte opp andre ting jeg hadde opplevd. Urettferdige, grusomme ting som før eller senere skjer med alle mennesker i alle familier. Den lemlestede katten ble et symbol på alt det absurde og horrible som lusker i buskene, klar til å angripe.

Jeg ble ikke kvitt disse følelsene, så jeg laget noe ut av dem. Jeg laget en kortfilm som handlet om hvor destruktive tanker om hevn kan være. Jeg byttet ut kattene med mennesker og tok meg flere andre kunstneriske friheter og dro med resultatet på kortfilmfestival. Tilbake i Stavanger ble jeg møtt med et krav om forklaring fra Fylkeskommunen for å ha brukt tusenvis av skattekroner på noe som ifølge ryktene var ren satanisme. De hadde ikke sett filmen. Men de hadde lest avisene og hørt på radio. Jeg hadde det ikke godt den sommeren.

Året etter vant min kamerat Pål Jackman, som hadde spilt hovedrollen i min kortfilm, gullstolen i Grimstad for filmen Benny. Det skjedde samme dag som Norge slo Brasil i Fotball-VM.  Alle jeg kjente var glade mens jeg sto i et hjørne og var fylt av grumsete og grell misunnelse. Selv om det er mange år siden nå, kjenner jeg fremdeles at jeg gremmes av hvor smålig jeg var. Hvor liten og stakkarslig jeg var der jeg sto og ikke unnet min kompis Pål noe som helst.

Jeg vurderte sterkt å legge drømmen om å bli filmskaper på hylla og finne på noe annet der jeg sto i kroken og sleit. Samtidig innså jeg at jeg hadde hatt glede av å lage den blodige filmen om kattemassakren i hagen min. Jobbe sammen med andre mennesker for å skape noe. Arbeidet i seg selv. Å lage noe ut av tanker. Derfor laget jeg en kortfilm til. Denne gangen om en døende ung mann som går rundt og lider og synes synd på seg selv før han til slutt blir reddet av en slags engel som drar ham med seg opp i en virvelvind av lys og sublim glede. En smule pompøst altså. Og patetisk. Men denne gangen vant jeg gullstolen og fikk klemmer, ros og klapp på skulderen. Det var fantastisk.

Hjemme i Stavanger noen dager senere var følelsen likevel den samme som sist: Jeg ville slutte å lage film. Lykken og gleden jeg følte over å vinne pris snudde raskt til skyldfølelse. Jeg skammet meg over den stygge sjalusien jeg hadde opplevd da det gikk bra for Pål og for hvordan det å få en pris på filmfestival hadde snudd det hele på hodet – og at jeg nå plutselig følte meg som festens midtpunkt.  Så var det i gang igjen. Den jærske pietistiske sjølstraffingen. Til en kveld da jeg sto der ute i hagen og så opp på lyskasterne igjen.

Det ble en film av det også: om selvopptatte og bortskjemte tullinger som klager på alt mulig.  Men at det også er noe bra der, i alle folkene, i felleskapet og en sjelden gang i en selv. Noe bra. Julefølelsen. Mongoland.

Det å lage film handler ikke om å imponere noen, få ros eller bekreftelse. Ikke egentlig. Da ville jeg gitt opp for lenge siden. Menneskehjernen bruker nittiåtte prosent av sin kapasitet på å skremme livskiten ut av seg selv. Det å lage film handler om noe annet. Det handler om de to siste prosentene av hjernekapasiteten som kjemper en heroisk kamp for å skape en følelse av mening og sammenheng. Alene mot overmakten, som Butch Cassidy og Sundance Kid. Omringet av fiender på alle kanter.  Dømt til å tape, dømt til å dø, stormer de ut av skjulestedet sitt med en pistol i hver hånd. Going out in a blaze of glory. For i dette heroiske øyeblikket av dumhet og overmot henger alt sammen på greip.

Kommende arrangementer

KÅKÅ ER STØTTET AV

KÅKÅ HUSVENN

Pin It on Pinterest