Velkommen til vår nye spalte – «Kverulantens hjørne»!

I 2018 ønsker KÅKÅ å gi rom for at aktuelle deltakere til våre arrangement (og andre gode kverulanter!) kan få publisert aktuelle tekster direkte her på nettstedet vårt, som vi håper at etter hvert skal kunne romme mer redaksjonelt stoff inn mot arrangementene våre. Vi tar gjerne imot bidrag fra Gud og hvermannsen også. Kriteriet i «Kverulantens hjørne» er som ellers på KÅKÅ: Vi søker den gode kverulanten, den som utvider og styrker uenighetsfellesskapet, til gode for både demokratiet, ytringsfriheten og det offentlige ordskiftet.

Som en smakebit på vår nye spalte, serverer vi dere i dag et rykende ferskt essay, signert KÅKÅs litteraturhussjef og kunstneriske leder, Jan Inge Reilstad. Teksten, med tittelen «Stå og se på eller ei», tar sitt utgangspunkt i et nylig besøk på Imperial War Museum i London. Derfra tar Jan Inge oss med på en idérik og nysgjerrig ferd gjennom Holocaust, globalisering, FAAAnget, #metoo-kampanjen og kjeftesmeller, og ender til slutt opp i selve hjertet av KÅKÅs mandat og ambisjon, ved nettopp å stille det vesentlige spørsmålet: Hvordan skal jeg styrke uenighetsfellesskapet? God lesning, og velkommen til en ny KÅKÅ-vår!

 

Stå og se på eller ei

Av Jan Inge Reilstad

 

”Det er den beste utstillingen jeg har sett av Holocaust og andre verdenskrig”. Det var kona som sa dette etter at vi forleden hadde beveget oss ettertenksomt gjennom fjerde etasje av Imperial War Museum i London, som er viet nazismens vekst og fall og jødeutryddelsene under Hitler. Hun har vært i Auschwitz-Birkenau og på diverse Holocaust-museer, det betyr noe at hun sier det. Selv så jeg bare for meg en eneste ting etterpå: Skarene av mennesker på de utallige bildene med ekstreme voldshandlinger, overgrep og massedrap – som bare stod og så på. Med hendene i lomma. Hva tenkte de egentlig inni seg? Det er en gåte vi aldri må slutte å fundere over; hvordan det tyske folket stilte seg bak Hitler og nazismen, bak den sosialdarwinistiske tidsånden og etnisk rensing, bak valget av jødene som verdens problem. Hva tenkte de på?

 

Globaliseringsfellen

Hvordan få folk til å stå rolig og se på? Spørsmålet minner meg plutselig på boka Globaliseringsfellen – Trusselen mot demokrati og velferd, fra 1996, hvor de tyske forfatterne Hans-Peter Martin og Harald Schumann tidlig advarte om at markedskreftene ville dominere globaliseringen slik at demokratiske krefter ville kunne settes ut av spill. Politikken ville være for svak og vi ville miste kontrollen med økonomien. Den offentlige fattigdommen ville måtte bli større, mente de. I boka fører de en rekke statlige eksempler på hvordan penger nå forsvinner raskere inn i skatteparadis, ulikhet vokser, lønna går ned og arbeidsplasser forsvinner – allerede midt på 1990-tallet altså, et tiår etter Reagan & Thatcher. (Og om lag samtidig som Internett får ISDN-telefonlinje. ”Vi tror ikke at båndbredden blir noe særlig bedre. De som produserer innhold bør tenke på det”, sa for øvrig Doug Cayne til Reuters på et symposium for teknologibedrifter i Florida 9. oktober 1996.) De politiske protestvalgene til globaliseringsfellen skulle ikke treffe Vesten før 20 år etterpå.

 

Martin & Schumann antydet i 1996 mobilisering av forbrukerne som en måte å unngå globaliseringsfellen på. For eksempel ved å anbefale at vi slutter å godta at bedriftene ikke vil bidra til et fellesskap som de selv drar nytte av i form av infrastruktur, utdanningssystem og politisk stabilitet. Medborgere verden over er siden blitt enda mer kunder og forbrukere. Forholdet mellom det private og offentlige er brutt mye lenger ned, i vår tid nesten visket ut. Både i det politiske og økonomiske, med offentlige institusjoner som drives mer og mer som bedrifter og foretak etter lignende målstyring (NPM-like), som uvilkårlig underminerer folks vilje til fellesskap og velferdsstat. Samhold og materiell trygghet på lang sikt ofres for effektivisering og kortsiktig vekst og profitt. Everybody knows! That’s how it goes.

 

Verden – en butikk

Men også offentligheten er privatisert gjennom den teknologiske revolusjonen som har gjort alle borgere til sine egne frie redaktører og sine egne frie journalister på sine egne sosiale medier, med mye større fokus på sitt eget private liv enn offentlige anliggender. Redigert kvalitetsjournalistikk er med Trump og Putin som statsbedriftledere blitt fake news. Ja, hele byer drives i dag som private butikker med fastboende og tilreisende påtenkt som mulige kunder. Innbyggerne i byer som Barcelona, Venezia, Roma og Dubrovnik har endelig begynt å protestere mot dette. De vil ikke ha flere turister eller turistfikserte politikere.

 

Selv stater drives som butikker i 2018, til og med USA, hvor presidenten med sin 5000de freudian slip forleden roste Norge som en meget god kunde (av militært materiell) og ikke et fattig shithole av et naboland i Sør-Amerika. Jublet vi nordmenn for dette? Når verden er blitt ”en butikk med seks milliarder kunder”, slik Georg Johannesen skrev i 2000 (17 år etter er vi 7,5 milliarder), da mente han at kapitalismens innslag av fascistisk ånd ville ha seiret til den totale atomisering av verden. Han kunne ikke vite at alle ”kundene” snart ville ha sin egen lille avispublikasjon og sin egen lille kringkaster.

 

Martin & Schumann spådde i Globaliseringsfellen et fremtidig 80-20 samfunn, hvor 20% av befolkningen sitter med pengene og ressursene, og 80% lever på et eksistensminimum. Helt til slutt spurte de om hvordan 80% av befolkningen i framtida skal dopes ned til å godta den voksende økonomiske ulikheten og lavere sosial mobilitet? Med hva slags ”tittytainment”, som de kalte det? 20 år etter demrer altså svaret. Vi er kunder FAANGet foran skjermen.

 

FAANGet

Og vi sitter stort sett og ser på – en skjerm – at vi er FAANGet. Av Facebook, Apple, Amazon, Netflix og Google. Særlig de unge i dag lever skjermbaserte liv, og ser like redde og avhengige ut av smarttelefonene sine som de for lengst døde heroinistene i min ungdom. BI-professor Anne- Britt Gran kalte nylig digitaliseringen av norsk skole for ren galskap og ”googleskolen”. Hun tweetet følgende: ”Digitalisering av skolen handler kun om verktøy. Elevene lærer ingenting om Internett-teknologien, personvern, algoritmestyrte tjenester, hva Google og Facebook tjener penger på. Elevene blir ukritiske konsumenter.” Og avhengige kunder.

 

Sjeføkonom i Statoil, Eirik Wærness, hevdet forleden på Sysla at smarte telefoner ikke bare gjør oss til uhøflige, narsissistiske og forvirrede mennesker men også til lite produktive mennesker: ”Dersom digitale hjelpemidler skal bidra til produktivitetsvekst, må de enten øke vårt kunnskapsnivå eller frigjøre tid, eller begge deler. Og, vi må bruke den frigjorte tiden på meningsfylte, dvs. produktive, aktiviteter. Gjør vi det? Eller bruker vi mer tid enn før på utveksling av informasjon som ikke bidrar til verdiskaping?” Han svarer et ubetinget ja på sitt eget spørsmål, og legger til: ”Frykten for feil og økonomisk kriminalitet i digitaliseringens tidsalder bidrar til revisjoner og kontroller… men også økt tidsbruk og mindre produksjon i forhold til innsatsen – altså lavere produktivitet.” Avhengige kunder som produserer mindre i voksen arbeidsalder, altså.

 

Kapitalstrømmene i en FAANGet verden ”ser ut til å fortrekke diktaturer og teknokratier fremfor demokratier – og det truer den vestlige sivilisasjonen”, formulerer den danske forfatteren Kaspar Colling Nielsen det enkelt. FAANG + skatteparadis = sant. FAANG er altså blitt en slags overnasjonale digitale superstater, eller som forfatter og Internett-ekspert Evgeny Morozov kaller dem: De nye globale føydalstatene. De som arbeider for å gjøre om det offentlige rom til en kommersiell tjeneste, er de samme som også utvikler den teknologien som skal automatisere verdens arbeidssteder, om det er offentlige helsetjenester, kollektivtransport eller roboter til industri og næringsliv.

 

Under den nordiske økonomifestivalen KÅKÅnomics 2017 sa Morozov fra scenen på Stavangeren: ”Vi må utvikle ny politikk for å utfordre FAANG før det er for seint. Hvis ikke vil vi i framtida bli avhengige av å kjøpe livsviktige tjenester fra teknologimonopoler i et føydalt system. Det er et stort problem at politikere i sær på venstresida i så mange land ikke har greie på teknologi.” Står vi bare og ser på? Vet politikerne noe vi ikke vet?

 

People with guns

Kjetil Rolness brukte forleden den amerikanske våpenlobbyens motto for å få frem at alkoholen var elefanten i det politiske potensrommet etter #metoo, og særlig Giske-saken, med intet mindre enn 3000 medieoppslag bare på tre juleuker. ”Guns don’t kill people – people kill people”, siterte Rolness de elefantblinde. Og selv om AP (og forhåpentlig andre partier også, vel med verre trakassering hos egne ledere) nå har strammet inn alkoholbruken i partisammenhenger etter at #metoo for som en syklon med styrke 5 over partiet, det er sikkert bra for partikulturen, det må sies, så er det ingen enkle måter å stramme inn ordskiftet og ytringskulturen på.

 

For selv om det er ”people with guns who kill people”, selv om det er fulle folk som trakasserer mest seksuelt, det er ikke mulig å ta de sosiale mediemitraljøsene som man mener, føler og hater med, verken fra folk eller journalister. Den nye sosiale offentligheten sluker den borgerlige offentligheten. Presseoffentligheten privatiseres med orkanfart. Siste personlige møte med Norsk Rikskringkasting bekrefter dette, da Olaug Nilssen og jeg midt i et direkte radiointervju om tildeling av Kverulantkatdralens pris for 2017 til Olaug Nilssen, på Nrk Rogaland, ble prompte avbrutt for en ekstra nyhetssending. Presserende årsak: Aps interne ledelse hadde bestemt seg for at Trond Giske i noen av de varslede tilfeller hadde brutt partiets etiske regelverk. Olaug og jeg hadde begge vært sikre på at det var snakk om et terrorangrep et eller annet sted i verden. Det er dette norsk presse i 2018 antar folket umiddelbart må og bør opplyses om.

 

Plassert på et verdenskart ville den nye sosiale offentligheten ligge som Karibien og Mexicogulfen i påvente av mediestormer og sosiale moralsykloner som raserer alt som kommer i veien. Selv om #metoo er et Hollywood-produkt fra Vestkysten av USA. Og selv om #metoo er et nødvendig mentalt paradigmeskifte for håndtering av seksuell trakassering verden over. Og selv om dette paradigmeskiftet ikke er gjennomtenkt og gjennomlevet av presseinstanser og rettsstat enda. Og selv om Giske-saken i historiens baklys vil kunne hefte ved mer enn hedre norsk presse. Og selv om #metoo også selv er en del av privatiseringen og personfokusert seksualisering av offentligheten.

 

I 2018 har vi altså muligens et annet og temmelig nytt problem: Folk flest kan moralisere over en lav sko i en større offentlighet. Virale stormer med påfølgende moralistiske flodbølger skyller fortløpende over oss og offentligheten. Personhets og ad hominem-retorikk flommer skamløst ut på sosiale medier, som var det på den måten samtale og debatt burde foregå, med de sletteste hersketeknikker (temauke på KÅKÅ 28. Februar til 3. Mars), der den beste verden er en polarisert verden, opplysningstid og saklighet endelig done with.

 

Det er som om menneskene på bildene i utstillingen på Imperial War Museum som står og ser på plutselig springer illsinte inn og hjelper til med slakteriet, i stedet for bare å stå og se på. Det innledende spørsmålet skifter karakter, fra et maktspørsmål til et demokratisk spørsmål: Hvordan få folk til å stå rolig og se på? Hvordan la være å føle og delta på de sosiale mediene? Stoisk ro og Kahnemanns system 2 anbefales. For ikke å si naturen. Eller KÅKÅ kverulankatedralen.

 

Drikke te i uenighet

Da KÅKÅ startet opp høsten 2014 vurderte vi seriøst å lage et våpenhus ved inngangen hvor smarttelefonene måtte legges nedi, akkurat slik cowboyene la revolverne i våpenhus da de trådte inn i deres fysiske offentlighet, saloonene i Vesten. KÅKÅ er et kafébasert debatt- og litteraturhus som hyller det fysiske møtet ansikt til ansikt, med ord og argumenter som våpen og forskningsredskap. ”Hvis alt annet er likt, er det vanskeligere å hate folk du har drukket te med enn folk du ikke har drukket te med”, formulerte Thomas Hylland Eriksen det treffende en gang.

 

KÅKÅ har bar med alle rettigheter, flørting foregår, men ingen seksuell trakassering. Etter KÅKÅnomics utbasunerte jeg: ”Det er live debatter på KÅKÅ og slikt som økonomifestivalen KÅKÅnomics som er den nye rocken i en digitalisert fjaseverden foran skjerm.” Vi driver KÅKÅ kverulantkatedralen med en klar forståelse av at digitaliseringen av verden frarøver menneskene kropp, tid og sted. Det er bare å se seg rundt, hvor enn du er, selv i skog og hei står det skarer av folk og produserer selfier og snapper, dessverre.

 

Det handler om uenighetsfellesskapet. Kjenn på det feite og gode ordet. Det er det motsatte av illsint polarisering av samfunnet. Men det er også det motsatte av det motsatte, det apatiske konsensussamfunnet. (Som i dag fores så godt også av pressen selv. Klikkokratiet i nettavisene gjør Se&Hør aldeles overflødig.) Den nordiske modellen er når det kommer til stykket et gedigent uenighetsfellesskap, kanskje det aller fineste eksempelet som fins av den institusjonelle arten av uenighetsfellesskap. Det er egentlig bare navnet på et fungerende demokrati. Eller en fungerende offentlighet. Et virkelig godt argument styrker begge sider av en sak, er det sagt. KÅKÅ ønsker alltid å lage kvalitetsprogram i samarbeid med de beste fagfeller, men når det kommer til stykket er det likevel folkefellevurderingen fra publikum som teller mest.

 

Vårt motto: Den gode kverulanten styrker uenighetsfellesskapet. Uenighet uten fellesskap er polarisert anarki. Fellesskap uten uenighet er apatisk diktatur. Enhver skoleklasse bør være et uenighetsfellesskap. Enhver bedrift og kommune. Enhver familie. Norge skal i følge en undersøkelse være på verdens familiære krangletopp, sammen med Finland og Island. Kan det være en forklaring på vår suksess som samfunn? Psykologer anbefaler foreldre både å krangle og vise store følelser foran ungene, det utvikler dem og gir mulighet for samtale og læring om vanskelige ting.

 

Modige kjeftesmeller

I utstillingen på Imperial War Museum i London finnes det også et bilde av Sofie Scholl som ble 21 år gammel, giljotinert i München i 1943 for ”landsforrædersk assistanse til fienden, forberedelse til høyforræderi og undergraving av stridsevnen”. Sofie Scholl hadde først trodd på Hitlers nasjonalistiske samfunnsideal, men ble kritisk og ville ikke lenger stå og se på. Sammen med familie og venner dannet hun Den hvite rose, som laget og delte ut pamfletter.

I utstillingen er hun sitert med følgende fra den femte og nestsiste pamfletten: ”Should we forever be the people most hated and rejected by the rest of the world? No! Therefore separate yourself from the degenerate national socialists! Prove through actions that you think differently! Make the decision before it is too late!”. I Tyskland regnes Sofie Scholl gjerne som 1900-tallets viktigste kvinne, i 2005 ble hun kåret til den fjerde viktigste tysker i historien, foran Goethe og Bach. (Uten sammeligning for øvrig vil KÅKÅ i 2018 publisere pamfletter i forbindelse med utvalgte tema.)

 

Olaug Nilssen er altså vinneren av Kverulantkatedralens pris for 2017. Da sønnen Daniel ble ni år søkte hun kommunen om 100 døgn i året i avlastning. Daniel er autist. 100 døgn er 27,4% av årets døgn. For å overleve. Det går an å engasjere seg for mye i andres liv. Av og til må man engasjere seg så mye at man setter eget liv på spill. Det gjelder også i dag, og i de aller fleste sine familieliv, at vi ser slitet, pinen og undergangen i hvitøyet. Men av og til må man også si stopp. Få avstand. Komme ned. Finne livsgnist. Erkjenne at uenighetsfellesskapet innebærer at en ikke skal ta alt ansvar for alt hele tiden selv. Olaug Nilssen presset den allerede Brageprisvinnende boka Tung tids tale ut av seg samtidig som hun kjempet for sitt og sønnen Daniels liv og rettigheter i det offentlige Norge, med giganter som Bergen kommune og Norsk forbund for utviklingshemmede som ressurssterke motstandere. Kommunen ville legge ned byens eneste spesialskole. Vedtaket er nå omgjort. Et avsnitt fra side 124 i boka må bare siteres her:

 

Eg lærte meg å puste. Eg lærte meg å kome ut av det. Men eg lærte også å bruke raseriet der det trengst, først og fremst i klagene og søknadene, eg ventar aldri til eg er roleg, eg bruker raseriet til å skrive iskaldt med. Eg bruker det for å få til klar tale i møta, eg formulerer forventningar og krav, seier rett ut kva som har vore forsømt, og kor sint det gjer meg, eg ser folk krympe seg rundt meg, svartne i blikket, men eg køyrer på: – No har eg sagt det, og no har du høyrt det, men det kjem ei klage også. (…) – Eg kjem til å klage.

 

Olaug Nilssen kaller seg selv kjeftesmelle, hun står ikke og ser på. Hun kommer ikke til å stå og se på i fremtiden heller, men hun vil kunne skrive mer. Som fra hennes faste hånd utvilsomt vil fortsette å styrke ikke bare den norske litteraturen men også det spesielt godt utviklede uenighetsfellesskapet vi over hundreår tross alt har klart å skape oss her i Norden. I det som kalles velferdsstaten med den nordiske modellen, med skatter, helseforsikring og sosial trygghet, og som vi på KÅKÅ altså like gjerne kaller uenighetsfellesskapet.

 

”Det handler om inderlighet, om kjærlighet til nesten, om tillit og nærhet og om ‘sammenhengskraft’ som holder fellesskapet sammen gjennom kultur og språk”, siterte jurymedlem Hilde Sandvik i avisartikkelen ”I en skamløs tid” nylig, fra Bengt Lindroths bok Härlig är Norden. Skal Norden bevares herlig, kan vi ikke stå og se på. Vi må delta, være kritiske, uenige, i fellesskap, metoo og ustoo, ikke bare foran den private, polariserende og lite produktive skjermen. Husk at det ikke å bli likt kan være et stort kvalitetsstempel.

 

Den gode kverulanten

På vei ut av utstillingen på Imperial War Museum var det i en mørk krok risset inn noen ord i mørkerødt, du måtte gå helt inntil for å se hva det stod. Det var et sitat fra siste halvdel av 1700-tallet av den politiske filosofen Edmund Burke, regnet som konservatismens far: ”For evil to triumph / It is only necessary for / good men to do nothing.” Det gjelder i 2018 kvinner og. Det var heller ikke bare det tyske folket som stilte seg i hopetall bak ekstrem nasjonalisme eller brun sosialdarwinisme med verdensjøden som perfekt fiende i 1938. Halve Norge og halve Europa var på samme tankeflukt. Hva kan dagens sydende nasjonalisme medføre? Hvem er den perfekte fienden i dag?

 

Dattera mi har valgt å analysere ”Den islamske elefanten” og andre tekster av Karpe Diem som fordypningsoppgave i norsk på Vgs: #jesuismuslimjævel. I mine yngre dager lytta vi ironisk til Michael Krohn og Raga Rockers som sang: ”Er det ikke deilig å ha noen å hate? Føles det ikke godt å ha noen å hate?”. Det er fiendene dine som forteller deg hvem du egentlig er. I Danmark er forfatter og journalist Carsten Jensen nylig blitt kalt en kollaboratør og ytringsfrihetens motstander, også av Folketingets formann Pia Kjærsgaard, for å bruke ytringsfriheten til å påpeke konsekvensene av frykt og hatretorikk som hovedstrøm i den offentlige samtalen om innvandring og integrering. Jensen finner det paradoksalt, når, som han sier, ”vi ved, at det er gennem samtalen, kværulanteriet og konflikten, at demokratiet opbygger sit immunforsvar mod hadets og frygtens destruktive kræfter.” Hva man sier om andre har en faretruende tendens til å passe best på en selv.

 

Hvordan få folk til å stå rolig og se på? Det er altså det diktatoriske spørsmålet. Hvordan skal jeg stå rolig og se på mediestormene i de sosiale mediene – eller ta en tur ut heller? Det er kontrollspørsmålet foran skjermen din. (Professor Nils Rune Langeland sitter i følge ham selv nå på akademisk death row for i fylla å ha latt sitt stunt-litterære gen sette Facebook-status og sende noen sms’er. Stoisk ro og system 2 sliter også i fylla. Vi kan moralisere oss sønder og sammen over dette. Han burde ikke gjort det, vi burde aldri ha hørt om det.) Hvordan skal jeg styrke uenighetsfellesskapet? Det er det demokratiske spørsmålet vi som gode kverulanter befatter oss med på KÅKÅ. Ta gjerne en tur på Imperial War Museum om du er i London. La oss minnes Sofie Scholl. Og gratulere Olaug Nilssen og de andre nominerte med pris og kandidatur til Kverulantkatedralens nasjonale pris for 2017. Vinneren satte vi som vanlig rett på tiltalebenken til et aktorat bestående av forsvarskjempene Brynjar Meling og Anne Kroken. Seansen finnes på vår YouTube-kanal.

Og altså, send oss korte eller lange bidrag til vår nye spalte her i Kverulanthjørnet.

Kommende arrangementer

KÅKÅ ER STØTTET AV

KÅKÅ HUSVENN

Pin It on Pinterest